Fra en mamma

Tekst: Eva Holmefjord
Artikkelen har tidligere vært publisert i ROSInfo

Jeg er en mor som gjerne vil dele min historie for kanskje å gi håp og inspirasjon til andre foreldre. Vi har vært gjennom flere år med bekymringer for barnet vårt og da spesielt med tanke på treningsmengder og spisevaner. I tillegg også sosial tilbaketrekning i en periode av livet der man forventer nesten det motsatte.

Det første stedet vi fikk hjelp og råd var hos ROS. Vår datter var ikke klar for dette, men gikk til konsultasjon for vår skyld. Selv om hun ikke var så mottagelig for hjelp så tror vi kanskje det fikk tankeprosessen i gang. Vi fikk i hvert fall som foreldre gode råd og støtte til å hjelpe henne videre på veien.

Neste steg ble et legebesøk da hun hadde mistet menstruasjonen og var oppriktig bekymret for dette selv. Etter fire legebesøk ville hun ikke gå der mer da legen fokuserte mer på det medisinske og mindre på det mellommenneskelige. Vi fikk henvisning fra legen og det endte for ett år siden opp med et familiebasert behandlingsopplegg på seksjonen for spiseforstyrrelser på Haukeland.

Jeg trodde selv at personer med en spiseforstyrrelse stort sett hadde opplevd noe traumatisk. Eller at de hadde hatt en ustabil oppvekst, evt blitt mobbet for vektproblemer. Et mindretall får en spiseforstyrrelse på dette grunnlaget, majoriteten i dag tror jeg er mennesker som føler seg utilstrekkelige eller av en eller annen grunn aldri blir gode nok i egne øyne.

Jeg har selv hørt fra en psykolog som er ekspert på spiseforstyrrelser uttale at hvem som helst kan få en spiseforstyrrelse. Og i utgangspunktet tror jeg at dette er riktig da alle mennesker går gjennom faser i livet der vi er mer sårbar eller har et lavere selvbilde enn i andre faser. Det kan ha med modenhet å gjøre eller variasjoner i livet generelt. Men personlige egenskaper som sårbarhet, perfeksjonisme og viljestyrke kan være med på å underbygge og utvikle en spiseforstyrrelse.

Utløsende faktor vil som oftest også være et ønske om å bli tynnere, få flatere mage, six pack eller en annen form for kroppsideal.

Og da kommer vi til spørsmålet jeg har grublet på så mange ganger. Hvorfor akkurat vårt barn ? Hva kunne vi gjort annerledes for å unngå at dette skjedde ?

Men svaret vi har kommet frem til er at vi faktisk ikke kunne gjort så mye fra eller til. Vårt barn har vokst opp innenfor trygge rammer uten for mye kroppsfokus og fått masse kjærlighet. Det er helt sikkert ting vi kunne ha gjort bedre eller annerledes i oppdragelsen, men vi har gjort vårt beste og den plattformen vi har bygget opp for henne tror jeg er solid nok til å kunne hjelpe henne gjennom kampen for å bli helt frisk.

For sykdom rammer vilkårlig og sånn som vi ser det er en spiseforstyrrelse en sykdom som gjør nettopp det. Foreldre og søsken vil da være en uvurderlig støtte for barnet og sørge for at det får den beste oppfølging og behandling.

Barna våre er det kjæreste vi har og som mor eller far hadde vi gladelig byttet plass med barnet hvis det var mulig slik at det hadde sluppet å oppleve så mye smerte.

Vår datter er på god vei til å bli helt frisk. En spiseforstyrrelse er ingen kronisk sykdom og statistisk sett har hun gode muligheter til å lykkes.

Jeg håper personer som har det vanskelig kan bli flinkere til å vise sin sårbarhet og ikke gjemme seg bak en vellykket fasade.

Jeg tror at de som våger, vil bli overrasket over at familie, venner, skole eller jobb ikke har så høye forventninger til den som sliter som det vedkommende tror selv.