Myten:

Gutter/menn og spiseforstyrrelser

Tekst: Psykolog Asle Halvorsen. Foto: istockphoto
Artikkelen har tidligere vært publisert i ROSInfo

En av de tristeste mytene om spiseforstyrrelser er at det er en kvinnelidelse. For å slå det fast med en gang, spiseforstyrrelser gjør ikke større forskjell på kjønn enn forkjølelse. Både gutter, menn, jenter og kvinner kan ha en spiseforstyrrelse.

Generelt kan vi si at det finnes flere grunner til at man får en spiseforstyrrelse enn det finnes personer som får det. Med dette mener jeg selvfølgelig at det neppe finnes en enkelt grunn til at noe får en spiseforstyrrelse.

Det som også er sikkert er at det ikke er noen typiske personer som får en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelse, som forkjølelse, arter seg forholdsvis likt hos den som har lidelsen og mens man har en spiseforstyrrelse eller en forkjølelse er det mye som ligner mellom de som har spiseforstyrrelse eller forkjølelse. Imidlertid er personer som har en spiseforstyrrelse vidt forskjellige og når spiseforstyrrelsen er behandlet eller forkjølelsen er over, er det hvem som helst som står igjen uten spiseforstyrrelse eller forkjølelse. Nå må jeg presisere at en spiseforstyrrelse for de som blir rammet er en alvorlig lidelse, mens en forkjølelse, samme hvor plagsom den kan være når den står på, for de fleste bare er en bagatell.

Når jeg sier at det er trist at spiseforstyrrelser av noen blir presentert og oppfattet som kvinnelidelser så tenker jeg på guttene og mennene som har en spiseforstyrrelse. Dette av mange grunner, men først og fremst handler det om sjansen deres for å få hjelp, komme i behandling og å bli frisk. Vi vet nå at de fleste med en alvorlig spiseforstyrrelse kan blir helt frisk dersom de fullfører en god behandling. Det gjelder for begge kjønn.

Jeg tror at mange gutter og menn i enda mindre grad enn jenter og kvinner oppsøker behandling. Først tror jeg det handler om at de gjerne ikke vet at de har en spiseforstyrrelse. De vet hvordan de har det, men de kan ha gått glipp av informasjon om spiseforstyrrelser og ikke tenkt at det er det de har siden det er så lite fokus og snakk om at begge kjønn får spiseforstyrrelser. Dersom du ikke vet at du har en spiseforstyrrelse er det umulig å be om hjelp til dette. (Artikkel fortsetter under bildet).

Spiseforstyrrelser rammer også gutter og menn

Videre kan vi gjette på at noen gutter og menn som tror eller vet de har en spiseforstyrrelse ikke oppsøker hjelp da de har forstått at gutter og menn ikke får spiseforstyrrelser og derfor ikke tør be om hjelp i redsel for ikke å bli tatt på alvor. Dersom de ber om hjelp kan dette være for helt andre ting.

Videre igjen kan det være at gode hjelpere i form av venner, pårørende, kolleger, lærere og helsepersonell ikke avdekker spiseforstyrrelser hos gutter og menn like lett som hos jenter og kvinner. De fleste som har en spiseforstyrrelse er ikke undervektige og det er umulig å se på en person at de har en spiseforstyrrelse. Dette gjelder begge kjønn og de fleste som har en spiseforstyrrelse har vanskelig for å be om hjelp til det problemet. Går du til helsesøster, fastlege eller bedriftslegen din er det gjerne ikke at du strever med tanker, atferd og følelser rundt mat og kropp du forteller om. Hjelpepersonene må ofte spørre for at du forteller og de må gjerne spørre en gang til og enda en gang og gjerne på den rette måten. Jeg tror det er større sjanse for at hjelpepersoner spør en jente eller en kvinne om de sliter med dette enn at de spør en gutt eller en mann. Jeg vet at mange jenter og kvinner ofte ikke får disse spørsmålene, men jeg tror som sagt at enda færre menn får spørsmålene.

Så, hva gjør vi? Vi som snakker og skriver om spiseforstyrrelser må hele tiden huske på disse tingene og si dem igjen og igjen. Informasjonen må ut igjen og igjen. Vi som treffer folk som ber om hjelp til noe må spørre om disse tingene og gjerne mer enn en gang. Vi som er venner, pårørende og kolleger må tenke på disse tingene og bry oss og spørre når vi lurer på noe. Og så håper jeg noen som har en spiseforstyrrelse, jente, gutt, kvinne eller mann plukker opp disse tingene og tør å fortelle og be om hjelp. Også håper jeg at de som blir fortalt og spurt kan hjelpe noe på vei og at vi alle husker på at det finnes hjelp og at mange kan bli friske.

Det finnes for mange av begge kjønn som går med en spiseforstyrrelse og ikke ber om, blir spurt om og ikke får hjelp.