Tilbake til kroppen

Tekst: Nina Hvidsten. Foto: istockphoto.
Artikkelen har tidligere vært publisert i ROSInfo

Overspisingslidelse er den mest vanlige av de ulike formene for spiseforstyrrelser, men dessverre er det lite kunnskap og mye skam knyttet til denne lidelsen. Vår egen generalsekretær Irene Kingswick, har selv erfaring med både bulimi og overspising, og brenner i dag for å gi personer med overspisingslidelse et bedre tilbud.

Overspisingslidelse kjennetegnes av gjentatte og hyppige episoder av stort matinntak over kort tid, med et tydelig tap av kontroll. Du spiser ikke fordi du kjenner fysisk sult, og overspisingen skjer oftest utenom vanlige måltider. I likhet med andre spiseforstyrrelser, blir overspisingslidelse en strategi for å døyve vonde følelser og tanker. Irene sammenligner matens funksjon med dop.

Overspisingslidelse er den mest vanlige spiseforstyrrelsen. – Hvis du har en overspisingslidelse spiser du på følelser. Du har gjerne en enorm indre uro som du ikke klarer å forholde deg til. Fokuset på mat reduserer da de vonde følelsene i kroppen og maten fungerer som et dop som døyver. Men som ved annen rus, forsvinner effekten fort og du har det gjerne enda verre enn tidligere. Den indre kritikeren kommer for full styrke og forteller deg hvor svak, stygg og dum du er. Overspising er ofte knyttet til stor skam som fører med seg en vond sorg. Denne sorgen kan igjen føre til at du overspiser mer og du kommer inn i en selvforsterkende vond sirkel.

Mange med en spiseforstyrrelse kjenner seg igjen i karaktertrekkene for høysensitivitet. Et personlighetstrekk som karakteriseres av at en er mer var og mottakelig for sanseinntrykk, stimuli og stemninger  enn hos de fleste, og at disse inntrykkene bearbeides dypere. Irene er en av mange med dette personlighetstrekket, og hun mener det har vært avgjørende for at hun utviklet en spiseforstyrrelse.

– Når jeg var barn følte jeg at ingen forsto mine følelser og reaksjoner. Og jeg hadde selv veldig vanskelig med å sette ord på det jeg følte; det å være annerledes  enn alle andre og følelsen av å ikke høre til. Andre hendelser i barndommen spilte også sterkt inn, alle har vi vår bagasje som bidrar til at vi finner ulike måter å håndtere ting på.

For Irene ble mat middelet hun brukte for å håndtere det vonde. Et sterkt fokus på kropp og utseende var med fra tidlig alder, og spilte en rolle for at det var denne mestringsstrategien som ble valgt.
 
– Jeg hadde aldri hatt problemer med vekt før jeg etter en reiselederutdanning på Mallorca hadde en svært usunn livsstil og la på meg mye. Når jeg kom hjem husker jeg spesielt en kommentar fra en slektning som sa «Har du ikke gjort noe annet enn å holde en kniv og en gaffel?» Denne tilsynelatende uskyldige og fleipete kommentaren trigget noe i meg. Under et opphold i Florida der det var ekstremt kroppspress og det meste av kostholdet gikk på juice og piller, fant jeg en «løsning» for meg som egentlig var veldig glad i mat. Jeg begynte å kaste opp. Etter hvert kompenserte jeg også for matinntaket med avføringsmidler og trening.

Det første skrittet på en lang vei mot å bli frisk, kom når Irene bestemte seg for å akseptere seg selv.

– Jeg klarte ikke å kaste opp mer. Klarte ikke å være så slem med kroppen min. Men løken har mange lag som de sier, og noen sår trenger tid på å heles. Uten oppkast gikk da bulimien over til en overspisingslidelse. På den tiden ante jeg ikke at dette var en sykdom og jeg følte på en enorm skam, noe som også bidro til at jeg ikke søkte hjelp. Det tok  mange år før jeg hadde ord som gjorde at jeg kunne dele skammen, forteller Irene.

– Meditasjon ble etter hvert en viktig del av livet mitt, noe som bidro til at jeg ble tryggere i meg selv og turte å søke hjelp. Men det var først når jeg oppdaget mindfulness, at jeg fant ut hvordan jeg skulle håndtere hele meg som menneske. Da lærte jeg meg å ikke distrahere meg fra smerten, men å våge å kjenne på den. Endelig hadde jeg funnet et verktøy som viste meg hvordan jeg kunne bli mer vennlig ovenfor meg selv, og akseptere meg selv. Jeg skjønte at jeg må ta meg selv på alvor og at jeg er helt ok, akkurat som jeg er. Det som er unikt med mindfulness er at det tar for seg hele mennesket på en naturlig måte og rommer hverdagens utfordringer. Det handler om å komme ut av hodet, og ned i kroppen. I mindfulness lærer du deg å hvile i din egen kropp.   

ROS tilbyr nå mindfulnessgrupper i Oslo og Bergen. I Bergen er det Irene som leder disse, og hennes grupper er da spesielt rettet mot mennesker med overspisingsproblematikk. Et viktig element på kursene er konseptet mindful eating som kort fortalt vil si å spise på en mer oppmerksom måte.

– Under overspisingsepisoder er du ikke tilstede, du spiser på autopilot. Ved å praktisere mindful eating lærer vi oss å skille mellom fysisk og psykisk sult. Vi øver oss på å være tilstede, til å kjenne på smakene. Et prinsipp jeg synes er viktig er at du kan spise hva du vil, men gjør det med tilstedeværelse. Ønsker du å spise en sjokolade så gjør det, men kjenn etter, la smakene fylle hele deg og nyt det. Sitt, vær tilstede og pust. Jeg pleier å anbefale at man øver seg på å ha et måltid om dagen der man i fem minutter er helt tilstede. Uten Facebook, TV eller andre forstyrrelser. Men det er viktig med fleksibilitet for dette er verktøy som skal fungere i hverdagen. Vi ønsker å gå bort fra all form for rigiditet, forklarer Irene.  

De fleste med overspisingsproblematikk som kontakter ROS har prøvd velmenende råd om å spise mindre og trene mer uten særlig lovende og vedvarende resultater. Irene er overbevist om at mindfulness er et verktøy som kan hjelpe svært mange.

– Det handler om å hente tilbake respekt for egen kropp. Gjennom mindfulness kan du flytte fokus fra å gå ned i vekt, til å ønske å være snill med deg selv. Når du har snudd dette kommer vennlighet inn i livet ditt. Og da begynner ting å skje.