ROS anbefaler at hvert treningssenter har en person som er ansvarlig for håndteringen av bekymringsmeldinger om spiseforstyrrelser. Dette bør være en som har egnet fagbakgrunn (helsefaglig, sosialfaglig og/eller idrettsfaglig utdanning) og som er på senteret på jevnlig, helst daglig, basis.

Alle som jobber ved senteret bør vite hvem den ansvarlige for håndtering av mulige spiseforstyrrelser er, og at de kan rapportere sin eventuelle bekymring til vedkommende.

ROS anbefaler følgende prosedyrer for den som er ansvarlig ved hvert senter:

Forbered deg. Hvorfor er du bekymret? Hva har du observert? Det kan være atferdsendring, humørendring, eller vektendring. Er du bekymret for at vedkommende spiser nok i forhold til treningsmengden? Ser vedkommende sliten eller trist ut? Forbered deg på hva du skal si, og hvordan du skal si det. Ta utgangspunkt i noe du har observert (for eksempel treningsmengde: "Jeg ser at du trener flere ganger om dagen…"). Uttrykk din bekymring (for eksempel: "Jeg er bekymret for om du får i deg nok mat i forhold til treningsmengden…."), og åpne for at vedkommende kan få fortelle. Legg opp til dialog (”Hvordan har du det egentlig?") fremfor konfrontasjon ("Jeg tror du har en spiseforstyrrelse!") 

Regn med å bli avvist. Det er helt normalt at personer som har spiseproblemer benekter dette. Det kan være mange grunner til det, blant annet skam, skyldfølelse, eller rett og slett at vedkommende selv mener at han/hun ikke har noe problem. Du bør forberede deg på ulike reaksjonsmåter. For eksempel kan vedkommende bli sint, veldig lei seg, eller bare le det vekk. Uansett er det viktig at du beholder roen. Si til vedkommende at du fortsatt er bekymret, og at du kommer til å ta kontakt igjen dersom du fortsatt er bekymret en stund frem i tid (for eksempel to uker eller en måned). Du bør oppfordre vedkommende til å ta kontakt med fastlegen for å få en undersøkelse. Du kan også gi vedkommende informasjon om interesseorganisasjonen ROS, som er et lavterskeltilbud for personer som er berørt av spiseforstyrrelser. ROS er kjønnsnøytral og aldersnøytral, og du kan ta kontakt selv om du ikke har en spiseforstyrrelse selv. Det er viktig å si at personen kan ta kontakt med deg dersom han/hun ønsker det. Dersom spørsmålet kommer opp, så vær tydelig på at han/hun selvfølgelig er velkommen til å fortsette å trene ved senteret.

Å ekskludere medlemmet fra senteret løser ingenting! Å true vedkommende med ekskludering fra senteret mener ROS at er en dårlig løsning. Det er bare å skyve på problemene foran seg, fordi vedkommende trolig vil finne et annet senter å trene på. Alternativt vil personen trene alene ute. Fordelen ved å la personen trene ved senteret er at han/hun kan få en faglig oppfølging på det treningsspesifikke.

Krav om legeattest? Personer som har hyppig frekvens av oppkast eller sulter seg har høy risiko for å ha elektrolyttubalanse (for eksempel lave kaliumverdier), og dette kan være farlig i kombinasjon med trening. ROS anbefaler derfor at senteret oppfordrer personen til å få legeattest på at han/hun kan trene.

Kontakten er etablert – følg opp. Har du sagt at du skal komme tilbake til personen så bør du følge opp det. Spør om hvordan personen egentlig har det, og om det er noe du kan hjelpe med. Sett grenser for hva du kan og ikke kan bidra med, du skal for eksempel ikke opptre som en behandler. Du er en person som kan bidra på det treningsfaglige, og som kan være en støtte og et medmenneske for han/henne.

Veien videre. Veldig mange personer med spiseforstyrrelser har hatt disse lidelsene lenge, og vil ha behov for profesjonell hjelp. Dette er ikke et nederlag! Det er viktig at du vet litt om de behandlingstilbudene som finnes i din nærhet, og samtidig informerer vedkommende om at det er fritt sykehusvalg. Alle norske statsborgere har krav på en fastlege, og det er lurt å bruke denne. Dersom personen føler at han/hun ikke blir møtt med forståelse hos fastlegen sin, så er det lov å bytte til en annen fastlege. Alle helseforetakene i Norge (Nord, Midt, Vest og Sør-Øst) har sykehus med egne spesialavdelinger for behandling av spiseforstyrrelser. I tillegg er private terapeuter og sykehus som har tilbud om behandling. Her kan også ROS bidra med informasjon.

Hvert senter bør ha én person med ansvar for håndtering av spiseforstyrrelser. Vedkommende bør ha treårig helsefaglig, sosialfaglig eller idrettsfaglig utdanning. Fremgangsmåten bør være kjent for alle ved senteret, slik at de kan rapportere til den ansvarlige. Den ansvarlige tar så kontakt med det aktuelle medlemmet i henhold til anbefalte prosedyrer.

Kilder:
Børresen, Runi: Om kropp, kultur og kommunikasjon. Undervisnings - og veiledningsmateriale for grunnskolen og den v.g. skolen. Helsedepartmentet.1999
Skårderud, Finn: Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser

Last ned brosjyren "Hva kan jeg gjøre"