Pårørende/nærstående

Å være pårørende eller i nær relasjon til en med spiseforstyrrelser kan være svært utfordrende og krevende. Ofte er det slik at når en i familien er syk, rammer det også resten av familien. Pårørende og nære opplever ofte stor fortvilelse og maktesløshet over hva en skal og bør gjøre for å hjelpe den syke.

Det er viktig at pårørende orker å være den støtten de skal være, men skal de klare dette må også de møte støtte og forståelse.

Råd til foreldre og andre pårørende

  • Den som sliter med spiseforstyrrelser har behov for bekreftelse på alle områder. Det gjør godt å kjenne seg godtatt uten betingelser. Prøv å vise at han/hun blir satt pris på, enten han /hun spiser eller ikke.
  • støttespillerVær ærlig. Med en åpen, ærlig og omsorgsfull holdning får man lettere rollen som støttespiller og ikke motstander. Dette bidrar til å bryte isolasjonen og hindrer at angst og depresjon setter seg fast og blir kronisk
  • Vær tydelig og sett rammer. Men unngå trusler, tvang og overvåking. Prøv å forstå angsten som ligger bak det tvangspregede forholdet til mat, kropp og vekt.
  • Husk at du ikke kan framskynde en prosess. Man kan aldri få et annet menneske til å tenke «rasjonelt», til å bli mer glad i seg selv, til å nyte mat osv. Man kan være en god og viktig støtte. Gi vedkommende tid til å kjenne på utfordringene selv, og å finne ut av ting. Å mase, eller være anklagende eller moraliserende vil sjelden føre noe sted. Ting tar tid.
  • Se din rolle. Som pårørende er det fristende og prøve seg på andre roller som eksempelvis «behandlerrollen». Da kan rollen din fort bli negativ og vanskelig. Se din rolle og ivareta den rollen. Som berørt av en spiseforstyrrelse trenger man gode relasjoner i livet sitt. Om du er en mor eller en far- vær en trygg forelder som er til stede og gir støtte.
  • Fokuser på det friske. Man kan ha en spiseforstyrrelse- men er ikke en! Dette er kjempeviktig. Er det andre ting man kan prate om og fokusere på? Å hele tiden ha fokus på spiseforstyrrelsen kan være belastende- ikke bare for den berørte, men også de pårørende. Prøv å finne aktiviteter man kan gjøre sammen, eller snakke om andre, hyggelige ting.
  • Husk å ta vare på deg selv! For å være en god støtte for den du er glad i, må du også være i en viss balanse selv. Når noen du er glad i har det vanskelig, vil dette kunne opplever svært belastende, og man vil naturlig nok bruke mye tid og krefter på nettopp dette. Skal man ha overskudd og være den gode personen som man er, må man også kunne tillate seg å koble av. Du er ikke egoistisk og selvsentrert selv om du tillater deg å slappe av og ha det kjekt. Det er viktig for deg, de rundt deg og for den som er berørt.
  • Snakk med noen! Det kan være vanskelig, krevende og fryktelig slitsomt å stå nær noen som har det vanskelig og som ikke tar vare på seg selv. Snakk med noen om dette- en venn, kollega, ROS, en terapeut- alt etter hva du føler deg komfortabel med. Å dele sine vonde og vanskelige tanker med andre kan gjøre dem mindre skumle og mer håndterbare.

Bekymringssamtalen

Når man er bekymret for om noen har en spiseforstyrrelse, er det viktig å uttrykke sin bekymring. Vi i ROS har satt opp noen råd som kan være til nytte når man vil ta bekymringssamtalen med den man er glad i:

  • Ta samtalen når du er i en rolig sinntilstand. Når vi er oppskaket, stresset, urolig, sinna ol. vil dette ofte prege måten vi ordlegger oss på, og man kan lett bli anklagende eller tillegge personen egenskaper som han/henne kanskje ikke kjenner seg helt igjen i. Dette kan være uheldig, og medføre at man ikke får innpass- selv om alt er velment og man mener godt. Vær derfor rolig når du tar samtalen-da blir det lettere å stå i reksjonene som eventuelt kommer også.
  • Ta samtalen et sted med fred og ro, og hvor man ikke blir avbrutt eller forstyrret. Sett også av god tid- ikke ta det 15 min før du må av gårde til neste avtale, men sett av tid i tilfelle du kommer i posisjon til en god samtale.
  • Vær tydelig på hvorfor du er bekymret. Vær ærlig. Å snakke rundt grøten eller i koder vil fort bli gjennomskuet. Hvis vedkommende ikke er klar for denne samtalen kan det tenkes at han/henne ikke vil fortelle hva som foregår om du ikke går rett på sak.
  • Legg vekt på hva du har OBSERVERT og hvordan vedkommende har det. Ofte vil det være flere ting vi har lagt merke til enn endringer knyttet til mat, vekt ol. Har humøret endret seg? Har det sosiale endret seg? Ofte vil man kunne legge merke til at vedkommende på en eller annen måte ikke har det så bra lengre- kanskje man er mer trist, stresset, sinna, nedstemt, tilbaketrukken? Legg vekt på disse tingene fremfor å kommentere vekt og mat. F.eks.: «jeg har lagt merke til at du ikke ler så mye lengre, og at du er mye for deg selv. Dette bekymrer meg, og jeg lurer på hvordan du har det? fremfor «du spiser altfor lite for tiden! Du er blitt tynn og jeg mistenker at du slanker deg!». Hvordan du ordlegger deg kan ha mye å si. Ønsker man en god dialog er det bedre å legge vekt på hva du har observert, og hvordan du tolker situasjonen, samt fokusere på vedkommende sin psykiske helse.
  • Vær ydmyk og åpen. Om vedkommende er i en startfase eller i en fase hvor man opplever mye mestring ved atferden sin, vil man være lite mottakelig for ytre kommentarer og bekymringer. Det kan være lurt å starte med setninger som «mulig jeg tar feil, men …», eller «beklager om jeg er helt ute og kjører nå, men det er noe som gjør meg bekymret …». Ved avvisning- ikke bli anklagende, men fortell at du er her om vedkommende ønsker og prate, og gjerne at du er bekymret- noe som gjør at du ønsker å følge dette opp videre.
  • Vær forberedt på å bli avvist. Som nevnt ovenfor er det vanskelig å bli konfrontert eller spurt ut om ting man opplever som noe positivt, eller som noe man «trenger» for å mestre vanskelige tanker og følelser. Ha i mente at vedkommende kanskje ikke er kommet dit hen at man ser ar atferden er mer destruktiv enn den er positiv. Noen trenger tid til å finne ut av dette, og det er dessverre lite du som pårørende konkret kan gjøre for å fremskynde denne prosessen. Vær derfor klar over at man de første gangene ofte vil bli avvist. Vedkommende kan bli sinna, lei seg, frustrert, oppgitt, le, bagatellisere osv. Dette er normalt. Si gjerne da at du forstår at dette er vanskelig, eller at du kanskje tar feil. Men at du holder døren åpen, og at du er her om vedkommende ønsker å prate.
  • Oppfordre til å oppsøke hjelp. Fortell vedkommende at man ikke trenger å ha det slik, og at det finnes god hjelp å få. Man kan få det bedre med seg selv, men mange trenger da profesjonell hjelp. De fleste med spiseforstyrrelser og relatert problematikk trenger mindre terapeutisk hjelp for å bli frisk. Det vil si at de fleste klarer å snu sin destruktive atferd ved hjelp av psykolog på en lokal BUP/DPS. Den vanlige gangen i behandlingsapparatet er at man oppsøker sin fastlege og ber om en henvisning til psykolog. Dersom man ønsker mer informasjon om behandlingsgangen, og/eller noen å snakke med mens man venter på behandling er man velkommen til å bruke oss i ROS. Man er selvsagt også velkommen til å prate med oss i ROS under og etter en eventuell behandling.

Se litteratur og linker for anbefalt litteratur til pårørende. Du kan også bestille vår veileder for foreldre og pårørende.


Pårørendegruppe

Pårørendegruppen i ROS er et likemannstilbud til alle som står nær noen som strever med en spiseforstyrrelse – foreldre, søsken, ektefelle, samboer, besteforeldre, tante, onkel, venn eller kollega.
Å bli frisk av en spiseforstyrrelse kan ta lang tid, ofte flere år, og rollen som pårørende vil variere underveis i tilfriskningsprosessen.

  • Pårørendegruppen er en møteplass hvor en kan dele følelser og tanker, og lufte sine bekymringer.
  • Du blir sett, lyttet til og kan få hjelp og støtte av andre som er i samme situasjon.
  • Målet med ROS pårørendegrupper er å bidra med råd og veiledning.
  • Pårørendegruppen er et fristed med taushetsplikt. 

Mer informasjon om pårørendegruppene finner du under Aktiviteter.

Støtt oss i kampen mot spiseforstyrrelser, bli medlem